Del A av oppgaven var jeg stort sett fornøyd med, og bestemte jeg for å ikke endre på den. Derimot var del B en utfordring. Først og fremst var det inneholdet i teksten som måtte endres, siden budskapet mitt ikke kom så godt frem. Hovedsakelig hadde jeg tatt utgangspunkt i budskapet om at "kunnskap er makt", men endret det til "ærlighet varer lengst". Det passet mye bedre inn, både ved at det relaterte til å fortelle sannheten (de rette ordene) og til et forhold mellom to personer. Jeg måtte derfor endre en del på begynnelsen og avsluttningen for å få det til å passe. I tillegg var det noen skrivefeil som jeg rettet opp i teksten. Det hele tok faktisk litt tid, men jeg ble veldig fornøyd med resultatet.
Nedenfor har jeg lagt til teksten, slik at den som vil kan få den fornøyelse av å lese den.
De rette ordene
Det er så lett å bli misforstått. Misforstått fordi man ikke sakt de rette ordene. Eller fordi man har unnlatt å fortelle sannheten. ”Ærlighet varer lengst, vennen min”, hadde far sagt en gang da jeg var liten. ”Men er det så viktig å være ærlig da, pappa?”, hadde jeg svart tilbake. ”Ja, for uærlighet kan lede til mange kompliserte situasjoner, som gjør at du angrer på at du løy”. ”Å? Som at jeg nektet for at jeg hadde tatt godteri fra butikken? Eller som da mamma sa at hun hadde glemt den utslitte bamsen min på flyplassen, men jeg fant den i søplekassen dagen etter?”. ”Vel. Ja, men ikke alle ting er like lette å fortelle. I hvert fall når den andre personen kan bli såret av å høre sannheten”.
Jeg står på kjøkkenet iført et par slitte joggebukser, en stor genser fra Bula, lyseblå duntøfler og en god, varm kopp med kakao. Leif kommer traskende inn med mysende øyne og griper tak i glasset med juice som jeg har helt opp til ham. ”Tidlig oppe i dag, ser jeg”, sier han idet han gjesper langsomt. ”Ja, jeg fikk ikke sove så godt i natt. Tror nok jeg blir hjemme fra jobb i dag”, svarer jeg med en forsiktig, lun stemme, samtidig som jeg klamrer hendene mine fast til kakaokoppen og lener meg mot kjøkkenbenken. ”Høres nok fornuftig ut det, skatt. Da tar jeg bilen i dag, siden jeg har noen ærender å gjøre”, mumler han med et søvnig blikk før han gir meg et kyss på kinnet og går ut til soverommet. ”Hva slags ærender da?”, roper jeg ut til han. ”Nei, bare noen ting. Det er litt vanskelig å sette ord på alle de tingene i en setning, hvis du skjønner”, svarer han raskt før jeg hører at vannet i dusjen blir skrudd på. Hva slags ærender skulle liksom det være? Ikke sette ord på? Har han også vært utro? Telefonen ringer og i frykt for at Leif skal høre at noen ringer så tidlig, svarer jeg raskt; ”Hei, du snakker med Elisabeth”. ”Hei, det er meg. Har du tid?” svarer det i andre enden. Jeg kjenner med en gang igjen den sjarmerende stemmen hans og kan nesten føle den herlige energien som han utstråler. ”Å, hei. Vel, Leif er i dusjen nå, så vi har vel en liten stund. Hvordan har du det, vennen?”, hvisker jeg med den søteste stemmen jeg klarer å få frem. ”Har du sagt det til ham? Om oss?”, spør han bestemt, men samtidig litt nysgjerrig. Jeg kjenner at en stor klump bygger seg opp i halsen, som jeg på en måte klarer å svelge ned til en enda større klump som blir liggende og verke nede i magen. Det som skulle ha blitt sagt, er ikke blitt sagt, og jeg vet det er sent. Tanken om å gi Erling et uærlig svar frister veldig, men jeg tar meg raskt til mote før jeg mumler frem noen ord; ”Har egentlig ikke det, nei”. Det blir stille i den andre enden. Totalt stille. Igjen tenker jeg at et uærlig svar kanskje ikke ville vært så dumt allikevel, og at en hvit løgn ville kunne gjøre saken litt bedre idet jeg sier med klar stemme; ”Men jeg har på en måte sagt det til han, skjønner du. Jeg har bare ikke funnet de rette ordene sånn at han forstår alt som har skjedd”. Det er fremdeles stille i den andre enden. Så stille at jeg bare kan høre summingen av vannet som strømmer inne på badet. Jeg venter. Venter så lenge at jeg til slutt hvisker; ”Hallo?”. Det er tydelig at Erling har tenkt lenge, og analysert og vurdert. Det er sånn han er bestandig, både innen arbeid og privatliv. Det er en av de sidene jeg liker så godt ved han, for det gjør at han er så igjennom ærlig i alt han sier. Alt er gjennomtenkt.
”Er ikke det ganske lett da? Helt ærlig, du elsker meg og ikke han”, konkluderer han med en frustrert stemme som virker så annerledes og usikker. Jeg kan nesten se for meg ansiktsuttrykket hans, med de bedende øynene og rosenrøde kinnene. Hjertet mitt banker raskt og tungt, og jeg kjenner hvordan tårene begynner å svi i øynene. Tankene farer rundt i hodet mitt; kvelden jeg møtte Erling, hvor snill Leif er, hvor fin leiligheten til Erling er og om hva far har sagt om at ærlighet varer lengst. Alle tankene hoper seg opp i det jeg bryter ut med en ynkelig stemme; ”Men det er deg jeg elsker, jo! Det er det som betyr noe. Jeg elsker deg!” Akkurat i det jeg fullfører setningen kjenner jeg en lukt av den gode sjampoen som Leif alltid bruker. Jeg vet det allerede da, og snur hodet sagte før jeg får øye på Leif som står hengende over skulderen min. Han ser helt livløs ut. Ikke et eneste tegn til sinne eller sorg, men bare en uendelig tomhet. Plutselig ut av ingenting, som en eksplosjon fra en gjemt bombe, skriker han ut; ”Hvem?”. Jeg skvetter av forferdelse og griper tak i benken for å unngå å falle. Leif river telefonen ut av hånden min og kaster den hardt i gulvet. Hele kroppen min skjelver, tårene siver nedover ansiktet mitt og hikstene kommer med bråe mellomrom. Jeg støtter ryggen min mot veggen og lar kroppen gli sakte ned så jeg blir sittende på gulvet med armene rundt beina som et lite, forskammet barn.
”Det er Erling”, hulker jeg med ansiktet godt gjemt ned i knærne. Jeg hører Leif skrike høyt; ”Så du trodde du kunne ha to på en gang? Jeg er på en måte en du kunne komme tilbake på hvis han Erling ikke var god nok, ikke sant? Sånn er det alltid med deg! Du vil alltid ha i pose og sekk!”.
Etter noen minutter lar jeg blikket gå opp igjen og får øye på Leif som sitter foran meg. ”Du misforstår, Leif. Jeg skulle fortelle det til deg, men det var bare vanskelig å finne de rette ordene, sånn at du ikke ble såret”, hikster jeg sakte imens jeg prøver å tørke bort tårene med en del av den gråstripete genseren min. Øynene til Leif er lyserøde og våte av tårer. Han er stille en stund før han harker, og deretter sier med en lavmælt stemme; Jeg misforstår? Så vanskelig er det ikke, Elisabeth. Finne de rette ordene? Det fins ikke noen rette ord her uansett, bare gale ord i mine ører”. Vi blir stille en god stund før han reiser seg brått, går inn på soverommet og kommer raskt ut igjen med den mørkeblå treningsbaggen sin. Jeg iakttar han idet han åpner utgangsdøra før han snur seg og skriker; ”Eller jo, det finnes i hvert fall ett rett ord å bruke. Sannheten!”. Han slenger igjen døra med et hardt smell, som får meg til å presse meg enda tettere inn mot kjøkkenbenken. Jeg lener hodet sagte tilbake og tenker høyt;
”Ærlighet varer kanskje lengst, men det er sannelig ikke lett å fortelle den!”.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar